Skaper uklarhet og fortsatt stigma
Ved å beholde straffebestemmelsen og samtidig innføre påtaleunnlatelser og rådgivende enheter, risikerer man et uoversiktlig system hvor reaksjonene varierer ut fra lokalt skjønn, politipraksis og ressursnivå i kommunene.
Dette undergraver rettssikkerheten og gir ikke en tydelig signalendring til samfunnet om at rusmiddelbruk er et helseproblem – ikke en kriminell handling.
Hvordan definerer vi et rusproblem?
Selv om intensjonen er at rusmiddelavhengige «normalt» skal møtes med helsehjelp, vil politiet og rettsvesenet fortsatt ha stor skjønnsmessig makt i vurderingen av hvem som kvalifiserer til det. Dette er spesielt problematisk for mennesker i ustabil rusfrihet, eller de som er i ferd med å søke hjelp.
Hva skjer med personer som ikke «beviser» sin avhengighet godt nok? Skal de fortsatt møte bøter og potensielt fengsel?
Vi savner menneskerettighetsperspektivet
Proposisjonen nevner retten til privatliv, helse og beskyttelse mot diskriminering, men konkluderer med å opprettholde kriminaliseringen. Dette er i direkte konflikt med anbefalingene fra både FN og FNs menneskerettighetsorganer, som har bedt Norge om å avkriminalisere rusbruk for å sikre tilgang til helse og redusere stigma.
Rådgivende enheter er ikke et universalmiddel
For mange av våre brukere fremstår de rådgivende enhetene som lite tilgjengelige, preget av moralisme, eller som en forlengelse av kontrollapparatet. Å gi politiet hjemmel til å sende folk til disse enhetene også uten straffesak, åpner for omgåelse av rettssikkerhet og rett til å nekte å inkriminere seg selv.
Hjelp må være frivillig og oppleves trygt – ikke noe man blir presset til under trussel om straff.